Birkebeinerrittet 2004. Rapport fra Arne Mikkelsen

I ei våt løype slet påny 10000 birkebeinere seg over fjellet Rena-Lillehammer 28.aug. Her følger en rapport fra opplevelsene til Arne Mikkelsen i M50-54.

Mine fem tidligere deltakelser i Birkebeinerrittet har gitt plassering blant de 10 beste i klassen. Jeg liker egentlig ikke rittet særlig godt, så høyere ambisjoner enn ikke å ødelegge denne statistikken, var uaktuelt. Oftest har jeg synest åpningsfarten siste del til Skramstadsætra har vært for stor. I år oppfattet jeg tempoet i tetfeltet som roligere og jamnere, likevel var tiden min til Skramstadsetra nesten 2 min raskere enn i fjor. Jeg kjente at jeg hadde en god dag. Hundre meter før terrengpartiet la jeg meg først i feltet og kastet meg utfor i god MTB-stil. I bunnen var konkurrentene blås bort, og gjennom neste terrengparti økte jeg sannsynligvis forspranget, selv om jeg der ikke stresset for mye. Forsøk på å sykle videre solo var uaktuelt, og på grusvegen bare koste jeg meg i "rolig" tempo, spiste og drakk. Først ved passering neste målematte på Bringbusætra var vi samlet 5 syklister i tet, et fint antall med muligheter å holde unna for grupper bak.

Gjennom neste terrengparti hadde jeg eneste tekniske problem på turen ved at kjedet hoppet av krankhjulet. Lite dramatisk, og vi var igjen samlet på grusvegen . Og her fikk vi for første gang grusveg-gjørma i fullt monn. Når farten økte i unnabakkene var spruten fra bakhjulet foran lite fristende. Litt nølende i starten, men man måtte bare innse at slaget mot gjørma var tapt, bakhjulet var viktigere enn å holde seg unna gjørmekastene. Vi samarbeidet godt (Terje Lund, Arnfinn Salte, Bjørn Lysaker, Alar Krull og meg) men kanskje var ikke farten spesielt høy. Salte ville ha kjedekjøring, men to i bredden når man stadig forbikjører syklister to-tre-fire i bredden skaper problemer. Det ble lagkjøring med å dra i front en viss tid. Alle var med å dra, om enn litt ulik lengde og intensitet, som normalt er.

På toppen av stigningene etter Kvarstaddammen var Krull borte. I Rosinbakken ble Nes-syklisten Lysaker også borte idet han la inn et tungt gir og fikk ei luke foran oss. Jeg beroliget meg og de andre med at vi nok kjører ham inn. Det var jo motvind når løypa etter Storstilen har dreid mot sørvest. Vel, min ambisjon var jo å bli blant de 10 beste, og den var sikret medmindre det ble en sprekk. Men det regnet jeg med å unngå. Jeg velger lette gir i motbakkene: nede på lilleskiva i Rosinbakken; men med min gamle XTR med 26-36-48 er kanskje ikke "pyseskiva" så veldig pysete. Drivverket var godt innpakket i gjørme, og jeg tenkte også på å spare dette litt med å kjøre med større tråkkhastighet og mindre kraft.

I de siste bakkene opp mot Storåsen hadde jeg fortsatt kreftene inne (målt i forhold til mine konkurrenter). I utforbakken ved Tyria la jeg meg først og jonglerte sykkelen forbi både syklende og gående. Innimellom ropene "Hold høyre!" fikk jeg også tid til noen "Takk!" Nå er det jo slik at ikke alle viker (forståelig nok), og jeg må passere på høyre side. Med helsa på spill - man veit aldri hvor stø kurs dem foran holder. Det gjorde det ikke bedre at sikten gjennom brillene mine her var helt minimal - som store deler av løpet ellers.

På Sjøsetervegen ble vi tre fort samlet, fortsatt med Lysaker foran oss. I medvinden begynte jeg å tvile på at vi ville ta ham igjen. Blant kanskje hundretalls av andre vi tok igjen observerte jeg en Nes-syklist, men var ikke i stand til å avgjøre om det var Lysaker. Gikk derfor ut ifra han enda var foran.

Vi hadde hele tiden i rittet samarbeidet, men når vi nærmer oss mål blir vi ved et visst punkt konkurrenter. Et egnet sådan kan være inngangen til terrengpartiet før OL-stadion. Her la jeg meg først, og la umiddelbart inn et støt. Takket være at de fleste forankjørende lystret mine "hold høyre -- høyre --- takk!", gikk dette bra. Har forsøkt rykk her tidligere, men da var i alle fall noen av konkurrentene med. Lund fortalte etterpå at han gav seg med en gang og bestemte å kjøre om sølvplassen. I mine stadige blikk bakover er det vanskelig å avgjøre om jeg ser konkurrentene eller syklistene jeg nettopp har passert. Men langs VIP-vegen er jeg ganske sikker: Ingen 50-åringer å se. Så det er bare å stå på maksimalt, finne et bra spor ned ballettbakken og de videre nåløyene mellom mylderet av syklister som nok blir vettskremt av forbikjøringer i stor fart på venstre side av dem. Jeg trives ikke med å kaste forankjørende ut av løypa, men det er ikke noe valg hvis man skal holde forspranget. Heldigvis er det nå oppholds, slik at sikten gjennom brillene er akseptabel.

På målstreken er jeg enda ikke sikker på om jeg syklet inn til en 1. eller 2.plass. Men speakeren annonserer at det er en klasseseier! Det var liksom gått så altfor enkelt. For meg var det utvilsomt en fordel ikke å ha de store ambisjoner før start, helt fri for stress. Men jeg savnet andre av favorittene i tetfeltet. Tore Tomter må ha brutt eller ikke startet, fjorårsvinneren Tom Foss var minuttet bak allerede på Skramstadsætra og Sigurd Røeggen hadde visstnok tekniske problem tidlig. Eirik Selbo hadde også varslet om god form kvelden før.

Bedømt etter mine interesser er Birkebeinerrittet trasemessig av de dårligere terrengturritt her i landet. Rittet kan karakteriseres som et landeveisritt på grusveg. Et par lengre nye terrengparti av vanskelighetsgrad som terrengpartiet etter Bringbusetra kunne vært lagt inn. Men nå er vel traseen og rittet så etablert at noen endring blir det ikke. Etter VM-MTB-maraton 2005 skal visstnok eliteklassen tilbake til ordinær trase i 2006. Jeg vurderte å stille i eliteklassen for å utfordre terrenget i de nye sløyfene, men det ble altså aldersklasse med ordinær trase.

Dusjkapasiteten i Håkons hall er under all kritikk, men etter køståing både med og uten klær ble det meste av gjørmebalsameringen lagt igjen. Rakk akkurat ut til premieutdelingen og pallen. Søndagen måtte jeg som alle andre bruke atskillige timer på å reingjøre klær, hjelm, sekk og sykkel. Vanlig terreng-gjørme går av ved god spyling, men grusveg-gjørma krever gjentagne spylinger, innsåping, kosting og fillebruk. Spesielt drivverket tar lang tid og alle wirer ble renset eller skiftet.

Arne 1.sep -04

 Resultater
 (Undertegnede stilte under klubb NTNU BIL/TVK. Ved søk på TVK i resultatlista blir jeg da ikke med. Ved evt. deltakelse neste år bør jeg omgjøre til klubb TVK/NTNU BIL eller kanskje bare TVK).
 Bilder:    Etter målgang (foto T.O. Kjøren): bilde1 bilde2   Inn mot mål (sportsim.com): Bilde1  Bilde2
 Nettside TVK-terreng.         Nettside NTNU-BIL-sykkel.